Min første ordentlige kjæreste
Vi fortsettet mimringen her, og er nå kommet til sommeren mellom 8. og 9.klasse. Etter Ruben hadde jeg noen år som singel. Jeg svevde avgårde på det faktum at jeg hadde hatt kjæreste i nesten ett år, og dermed var "bedre" enn de andre som bare var sammen en dag eller to. Jeg trengte ikke kjæreste med en gang, jeg hadde godt rykte for mange år fremover.
Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Jeg ville gjerne ha en kjæreste. Jeg var 14 år, og hadde blitt kjent med chatting på internett. Siden internett hjemme kostet penger, var jeg som oftest på biblioteket i Arendal. En dag møtte jeg en som kalte seg GUTT. Han var 13 år fra Grimstad, og het i virkeligheten Thomas. Han spurte meg ganske kjapt om et forhold var aktuelt ("Vil du være sammen med meg?"). Jeg var nok delvis med på det, men satte visse betingelser. Jeg ville møte han først. Man er ikke sammen i virkeligheten hvis man bare møtes på nettet.
Jeg var forsiktig, og møtte han et sted med masse folk. Fyren så ut som om han var den han hadde gitt seg ut for å være, og vi hang sammen i byen. Vi var også innom biblioteket og lånte PC der. Da spurte han meg på nytt over chatten, men jeg ville fortsatt ikke godta det. Han måtte spørre selv, med egen stemme, og ikke kamuflere seg bak en dataskjerm. Han var tydeligvis mer desperat enn meg, og gjorde alt jeg ba han om. Så da var vi sammen. Det skal også nevnes at Thomas har æren for mitt første kyss, som skjedde under et tre på torget i Arendal. Vi måtte stå under et tre, for der var det en liten mur-kant rundt jorden, som jeg kunne stå på for å bli høyere. (Jeg har en genuin sans for å finne steder å stå på.)
Som alle vet, så er det heller ikke Thomas jeg har endt opp med idag. Dette tok også slutt engang, og jeg har flere grunner til at det ikke funket. Han bodde for langt unna. Jeg bodde utenfor Arendal, og han i Grimstad. Det var veldig langt i mine øyne. I tillegg hadde han løyet på seg noen måneder på alderen. Han hadde ikke fyllt 13 enda, men var bare 12. Jeg syns det var litt lite, jeg var jo tross alt snart 14 og et halvt. Barnerov ville jeg ikke ha på meg. Så etter fjorten dager, tre møter og fire kyss så var det over. Da var jeg og en del av "bli-sammen-for-å-slå-opp"-gjengen.
Vi hadde det koselig da vi var sammen. Jeg tvang han til å skrive brev til meg (for det er det kjærester gjør.) Han skrev mye søtt, og jeg tror jeg fortsatt har de brevene hjemme i Bergen. Han skrev ting som "roser er røde" osv. Og han tegna store bokstaver med I Love You Tamara! Det varma et lite fjortishjerte, men ikke varmt nok, dessverre.
Idag er verden mindre, og jeg har vært i Grimstad mange ganger. Jeg har og gått i klasse med folk fra Grimstad, og har spurt om de kjenner til denne Thomas. Forelpig har jeg ikke funnet noe tegn på at han er i området. Jeg lurer og på hvordan han/jeg vil reagere hvis vi en gang møtes igjen. Har han hard feelings? Eller kanskje han sitter igjen med noen av de samme tankene som meg: det kunne ikke vart i lengden.
Neste stopp: min store ungdomsskoleforelskelse.
Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Jeg ville gjerne ha en kjæreste. Jeg var 14 år, og hadde blitt kjent med chatting på internett. Siden internett hjemme kostet penger, var jeg som oftest på biblioteket i Arendal. En dag møtte jeg en som kalte seg GUTT. Han var 13 år fra Grimstad, og het i virkeligheten Thomas. Han spurte meg ganske kjapt om et forhold var aktuelt ("Vil du være sammen med meg?"). Jeg var nok delvis med på det, men satte visse betingelser. Jeg ville møte han først. Man er ikke sammen i virkeligheten hvis man bare møtes på nettet.
Jeg var forsiktig, og møtte han et sted med masse folk. Fyren så ut som om han var den han hadde gitt seg ut for å være, og vi hang sammen i byen. Vi var også innom biblioteket og lånte PC der. Da spurte han meg på nytt over chatten, men jeg ville fortsatt ikke godta det. Han måtte spørre selv, med egen stemme, og ikke kamuflere seg bak en dataskjerm. Han var tydeligvis mer desperat enn meg, og gjorde alt jeg ba han om. Så da var vi sammen. Det skal også nevnes at Thomas har æren for mitt første kyss, som skjedde under et tre på torget i Arendal. Vi måtte stå under et tre, for der var det en liten mur-kant rundt jorden, som jeg kunne stå på for å bli høyere. (Jeg har en genuin sans for å finne steder å stå på.)
Som alle vet, så er det heller ikke Thomas jeg har endt opp med idag. Dette tok også slutt engang, og jeg har flere grunner til at det ikke funket. Han bodde for langt unna. Jeg bodde utenfor Arendal, og han i Grimstad. Det var veldig langt i mine øyne. I tillegg hadde han løyet på seg noen måneder på alderen. Han hadde ikke fyllt 13 enda, men var bare 12. Jeg syns det var litt lite, jeg var jo tross alt snart 14 og et halvt. Barnerov ville jeg ikke ha på meg. Så etter fjorten dager, tre møter og fire kyss så var det over. Da var jeg og en del av "bli-sammen-for-å-slå-opp"-gjengen.
Vi hadde det koselig da vi var sammen. Jeg tvang han til å skrive brev til meg (for det er det kjærester gjør.) Han skrev mye søtt, og jeg tror jeg fortsatt har de brevene hjemme i Bergen. Han skrev ting som "roser er røde" osv. Og han tegna store bokstaver med I Love You Tamara! Det varma et lite fjortishjerte, men ikke varmt nok, dessverre.
Idag er verden mindre, og jeg har vært i Grimstad mange ganger. Jeg har og gått i klasse med folk fra Grimstad, og har spurt om de kjenner til denne Thomas. Forelpig har jeg ikke funnet noe tegn på at han er i området. Jeg lurer og på hvordan han/jeg vil reagere hvis vi en gang møtes igjen. Har han hard feelings? Eller kanskje han sitter igjen med noen av de samme tankene som meg: det kunne ikke vart i lengden.
Neste stopp: min store ungdomsskoleforelskelse.
Mia
31.12.2006 kl.22:35
Tamara
01.01.2007 kl.01:39