Totally Tamara

Før jul møtte jeg på naboen i "ener'n" da han vaska gangen. Gangvasken går på rundgang imellom leilighetene i etasjen, og jeg spurte om han skulle være hjemme i jula, og om vi kunne bytte uke for gulvasken for vi hadde fått "juleuka". Nja, det er vel ikke nødvendig, sa han. Jeg kan se til at det ser ordentlig ut, men dere trenger ikke å vaske uka mi. Vi bare hjelper hverandre, sa han. Det var jo en lettelse, for man har normalt ikke mye tid til overs sånn rett før jul.

Tidligere på høsten hadde han hjulpet meg med en stipendsøknad, hvor jeg trengte to vitner som skulle skrive under på at opplysningene mine var korrekte. Han ba oss stadig inn til seg for en kaffe, for som han alltid sa; "jeg er nå hjemme, jeg". Vi var bare på besøk 2-3 ganger, og han virket alltid veldig blid, rund i kantene, litt rebellsk. Tidligere bodde han sammen med kona, men hun var borte. Om de skiltes eller om hun døde visste vi ikke, og jeg turte ikke å spørre. Jeg hadde pratet med ho en del ganger, men det er et spørsmål som blir ubehagelig uansett hva svaret er, og da lot jeg heller være.

Rett før jul bakte jeg noen kaker som jeg skulle gi bort, og pakket også ned en boks til naboen. Vi skulle reise på lille julaften, og bittebittelille julaften begynte jeg å se på vinduet hans for å se om han var hjemme. Jeg gikk ikke å spionerte, men man kunne lett se om lyset var på på badet hans og da var han hjemme. Jeg så ikke noe tegn til han, og jeg ringte på for sikkerhets skyld. Jeg visste han skulle være en del på besøk hos sønnen i jula, som også bor i Bergensområdet. Da lille julaften kom, og jeg ikke hadde fått levert pakken enda, så hang jeg den på dørhåndtaket hans.

Vi kom hjem fra juleferien i Arendal, og jeg så stadig etter lyset i vinduet hos naboen. Jeg var jo veldig spent på om han likte kakene, og om han hadde hatt en fin jul. Vi bor jo slik til at det hender vi går forbi hverandre når vi skal vaske klær, etasjen deler vaskerom, og jeg pleide å møte han på morgenen når han var på vei hjem fra morgenjobben og jeg var på vei ut til skolen. Etterhvert begynte jeg å lure litt på hvor han var blitt av. Jeg hadde ikke sett tegn til han på over en måned. Da fikk jeg en vond følelse, og sjekket menighetsbladet som vi hadde fått noen dager før. Der stod han.

Jeg vil egentlig ikke tro det. Vi hadde så mye mer å snakke om. Vi hadde så mye mer te å drikke. Hjemmet hans var altid åpent, men vi var der sjelden. Vi abonnerer ikke på avisen lenger, så jeg fikk aldri med meg en dødsannonse. Andre naboer jeg kjenner i blokka har ikke sagt noe, kanskje de ikke vet. Vi bor så nært, men allikevel lever vi så fjernt fra hverandre.  Jeg har så mange spørsmål. Hva skjedde egentlig? Var han alene? Havnet han på sykehus? Plystret han til det siste? Kom kakene for sent? Hvis de gjorde det, så håper jeg at familien hans kunne få glede av dem, som et bevis på at han var satt pris på. Som merkelappen sa: "Takk for godt naboskap".