Alene i mørket
Jeg er alene på jobb. Nabobutikken Prix er stengt. Det er mørkt ute og det regner. Klokka er ti, og jeg ser at det er en halvtime til jeg er ferdig med å vaske golvene. Jeg er urolig, og skulle ønske det kunne være noen andre der.
Jeg kan klare meg alene, men må bare ha litt støtte, så jeg ringer jeg til Jakob.
- Jeg er paranoid, sier jeg.
- Er du paranoid? spør Jakob
- Ikke gjenta, så alle hører det, da.
- Nei, men hva er det, da?
- Jeg ser nå at jeg har en halvtimes jobb igjen, så hvis jeg ikke er hjemme om en time, så må du ringe til jobben og hvis jeg ikke tar den så må du finne meg.
- Så jeg skal ringe deg om en time, og hvis du ikke tar den så skal jeg finne deg?
- Hyyyysj, da. Ikke si det så alle rundt deg hører det, de må jo tro at jeg er gal. Er det mange folk der?
- Faren din er her.
- Ja, og han ler sikkert av meg nå. Du må slutte å gjenta det jeg sier!
- Jammen, hvorfor skal jeg finne deg og hvor skal jeg lete hen?
- Hvis jeg ikke har kommet hjem om en time, så er det jo skjedd noe galt, sant? Og da må du jo finne meg!
- Det kan jeg ikke, du er nok 30 sekunder for sen.
- Hva med pappa da?
- Der er det snakk om flere minutter.
Planen min var den, hvis jeg visste at de ville lete etter meg, så skulle jeg klare å holde meg rolig og bli ferdig på jobb, selv om det var mørkt ute og prixflaggene vaiet i vinden.
Men Jakob ville ikke komme og hente meg. Og ikke pappa heller.
Nå er jeg hjemme, og det var heldigvis ingen hindringer på veien. Av og til blir jeg rammet av en akutt paranioa, og da vil jeg egentlig ikke være alene. Da må jeg legge backupplaner, så jeg er sikker på at folk sjekker på hvor jeg er, hvis jeg ikke dukker opp der jeg skal være. Jeg må vite at noen venter på meg, og legger merke til det hvis jeg ikke kommer. Bare da kan jeg være trygg, for det verste jeg kan tenke meg er at det skjer noe/et eller annet, og tenker over at jeg er borte.
Også må jeg lære opp Jakob til å la være å gjenta alt jeg sier i telefonen. Hvem skulle tro at jeg skulle lære han kunsten å holde kjeft?
Jeg kan klare meg alene, men må bare ha litt støtte, så jeg ringer jeg til Jakob.
- Jeg er paranoid, sier jeg.
- Er du paranoid? spør Jakob
- Ikke gjenta, så alle hører det, da.
- Nei, men hva er det, da?
- Jeg ser nå at jeg har en halvtimes jobb igjen, så hvis jeg ikke er hjemme om en time, så må du ringe til jobben og hvis jeg ikke tar den så må du finne meg.
- Så jeg skal ringe deg om en time, og hvis du ikke tar den så skal jeg finne deg?
- Hyyyysj, da. Ikke si det så alle rundt deg hører det, de må jo tro at jeg er gal. Er det mange folk der?
- Faren din er her.
- Ja, og han ler sikkert av meg nå. Du må slutte å gjenta det jeg sier!
- Jammen, hvorfor skal jeg finne deg og hvor skal jeg lete hen?
- Hvis jeg ikke har kommet hjem om en time, så er det jo skjedd noe galt, sant? Og da må du jo finne meg!
- Det kan jeg ikke, du er nok 30 sekunder for sen.
- Hva med pappa da?
- Der er det snakk om flere minutter.
Planen min var den, hvis jeg visste at de ville lete etter meg, så skulle jeg klare å holde meg rolig og bli ferdig på jobb, selv om det var mørkt ute og prixflaggene vaiet i vinden.
Men Jakob ville ikke komme og hente meg. Og ikke pappa heller.
Nå er jeg hjemme, og det var heldigvis ingen hindringer på veien. Av og til blir jeg rammet av en akutt paranioa, og da vil jeg egentlig ikke være alene. Da må jeg legge backupplaner, så jeg er sikker på at folk sjekker på hvor jeg er, hvis jeg ikke dukker opp der jeg skal være. Jeg må vite at noen venter på meg, og legger merke til det hvis jeg ikke kommer. Bare da kan jeg være trygg, for det verste jeg kan tenke meg er at det skjer noe/et eller annet, og tenker over at jeg er borte.
Også må jeg lære opp Jakob til å la være å gjenta alt jeg sier i telefonen. Hvem skulle tro at jeg skulle lære han kunsten å holde kjeft?
Stian
13.08.2006 kl.00:14
Tamara
13.08.2006 kl.07:49
Eva-Mari
05.09.2006 kl.13:35
Tamara
05.09.2006 kl.23:51