Totally Tamara

Idag skulle jeg være flink. Jeg hadde en lang peptalk med venninna mi igår før jeg la meg, om hvor mange timer jeg skulle lese, hva jeg skulle lese på, og om at jeg måtte huske å ta pauser. Det innebar egentlig at jeg måtte sovne med en gang for å få nok søvn til å holde ut neste dag.

Det er ikke enkelt å sovne på kommando. Det blir ikke lettere når jeg tydelig har lagt meg på feil side av senga, og må flytte meg til den kalde siden når Jakob skal legge seg. Da er man ikke i drømmeland lenger. Og når Jakobs klokke ringte, ca 3 kvarter før jeg skulle opp, da lå Jakob og dro seg, mens jeg ilte til for å "slukke brannen". Etter dette fikk jeg ikke sove mer før...

Jeg sitter på lesesalen. Boka mi forteller om skuespillere og regissører på 1910-tallet. Griffith var rasistisk. Tyskland stengte for import av utenlandske filmer under første verdenskrig. greta Garbo ble en stor stjerne i USA. Det er noen avsnitt jeg ikke har fått med meg, men jeg har lest de. Øynene faller igjen. Hodet faller. jeg retter opp hodet igjen, så de andre på lesesalen ikke skal se at jeg dupper. Hodet faller igjen litt etterpå.

Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det tok, men jeg vet at jeg ikke brukte mer enn en halvtime. Jeg tror jeg brukte rundt et kvarter på å duppe (Jeg har en vekkerklokke foran meg slik at jeg alltid kan følge klokka uten å måtte se på mobilen.)

På lesesalen er alle superstille, helt til en jente har noe på pulten som vibrerer, Hun styrter ut, slik at både stol og sekk bråker, og med en gang hun er utenfor døren svarer hun på telefonen, før hun har rukket å lukke døra etter seg. Det er nesten ikke bryet verdt engang, hun kunne likegodt tatt den mens hun satt ved pulten sin,og deretter gått rolig ut. Det ville faktisk bråkt mindre. Men på den andre siden: når hun gjør slik et stort nummer av det, så får ihvertfall folk følelsen av at hun prøver å være stille. Å bli sittende ved pulten å ta ting med ro kan kanskje være mer provoserende.
Det var dagens lesesalsfilosofi.

Etter fine fire timer på lesesalen dro jeg hjem, i den tro om at jeg kunne lese videre hjemme. Jeg kan egentlig det, hvis jeg bare går ut i stua og begynner. Men nå sitter jeg foran datamaskinen, og da kommer jeg ingen vei.

I min eksamen må jeg skrive en tekst som skal fremføres. Jeg vurderer å holde en tale som skal fortelle om blodgiving og hvorfor det er viktig. Kanskje jeg klarer å verve noen i klassen? Det er mye lettere å finne gode argumenter i en sak man føler noe for.